Stein Mortensholm

Denne uken fikk vi i SINTEF besøk av en svært nysgjerrig forsknings- og høyere utdanningsminister på vårt anlegg på Tiller i Trondheim. Der fikk hun et møte med hvordan grunnlaget for verdensledende innovasjon skapes i praksis.

Dette anlegget har etter hvert en svært bred faglig profil. Omvisningen omfattet blant annet forskning på biobaserte industriprosesser, CO₂-fangst, utslippsfri aluminiumsproduksjon, hydrogen og materialteknologi og hvordan landet kan lykkes med samfunnsoppdraget på fôr.

Her kan vi gjøre store gjennombrudd ikke bare fordi vi har mange tiårs domenekunnskap på disse temaene blant forskerne våre. SINTEF har også et svært kompetent ingeniør- og teknikerkorps med høy kontinuitet i arbeidsstyrken som drifter og utvikler disse laboratoriene.

Som størrelsen viser, jobber vi også i riktig skala for å se hvordan prosessene som prøves ut vil fungere i industriell skala. Flerfasesløyfa er 800 meter, CO2-laben er syv etasjer høy og i vårt nye pilotanlegg for bioprosessering rommer de største tankene 50 000 liter!

I slike anlegg blir forskning til noe mer enn publikasjoner og forsøksresultater. Den blir et verktøy for omstilling, ny næringsutvikling, økt produktivitet og styrket konkurransekraft. Her vokser innholdet i fyndordene frem og viser hvordan forskning kan omsettes til verdier for samfunnet.

Hvilket samfunn ønsker vi å bygge?

Besøket ga anledning til å diskutere noen store spørsmål:

• Hvordan får vi mer forskning inn i næringslivet?
• Hvordan sikrer vi at kunnskap tas raskere i bruk?
• Og hvordan kan Norge få enda større gevinster av europeisk forskningssamarbeid?

Denne diskusjonen kan rammes inn som forskningspolitikk. Men den handler om langt mer enn det.

Svarene på disse spørsmålene vil være avgjørende for norsk verdiskaping, omstillingsevne og velferd i tiårene som kommer. De handler om hvor raskt vi klarer å utvikle ny teknologi. Hvor mange forskningsbaserte bedrifter som kan vokse fram. Hvor godt vi lykkes med å gjøre kunnskap om til arbeidsplasser, eksport og bærekraftige løsninger.

De handler også om offentlig sektor. Om hvordan vi kan løse oppgaver smartere og mer produktivt. Om hvordan teknologi og kunnskap kan frigjøre ressurser, slik at vi har nok varme hender der mennesker trenger mennesker.

Derfor er forskningspolitikk ikke bare forskningsministerens oppgave.

Den angår næringspolitikken, energipolitikken, helsepolitikken, forsvarspolitikken og kommunepolitikken. Den angår alle som er opptatt av hvordan Norge skal skape verdier og opprettholde velferd i årene som kommer.

Jeg heier på politikere som er nysgjerrige nok til å undersøke sammenhengene mellom forskning, innovasjon og samfunnsutvikling. For de viktigste forskningspolitiske beslutningene handler ikke om forskning alene. De handler om hvilket samfunn vi ønsker å bygge.